Tema: Ledelse og utvikling
Klimautfordringer, vindkraft og etisk refleksjon. På Frøya ble gravemaskiner stoppet. Naturen bør være som den har vært i manns minne. Landbasert vindkraft løser ikke klimautfordringene – Et ondartet problem.
Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) la i april i år frem en nasjonal ramme for vindkraft på land. Oppdraget ble gitt av Stortinget som en oppfølging av Stortingsmelding nr. 25 (2015-16) «Kraft til endring». I meldingen kan vi blant annet lese at «Miljøutfordringene i forbindelse med vindkraft er knyttet til verdifulle naturtyper, fugleliv og landskap. Og «at det også kan være utfordringer knyttet til bebyggelse, friluftsliv, forsvarsinteresser, kulturminner, samiske interesser og naturmangfold mer generelt». Og at «Regjeringen vil legge opp til en politikk som demper konflikter og bidrar til at de beste lokalitetene blir valgt». Olje- og energidepartementet fikk deretter i oppdrag å utvikle en nasjonal ramme for konsesjonsbehandling av vindkraft på land. Rammen peker på 13 områder som interessante. De fleste fylker er berørt. Troms, Nordland og Oppland er uberørte. Det skulle også klargjøres hvilke havområder det kunne være aktuelt å åpne for søknader om konsesjon for vindkraft til havs.
NVEs ramme for vindkraft dempet ikke konflikter. På Frøya var det allerede opprør og demonstrasjoner mot etablering av en vindpark i øykommunen. Her var konsesjon for utbygging gitt tidligere og gravemaskinene var på plass. Det var også lokale protesterende demonstranter. Mennesker med erfaring fra 70- og 80-tallets kamper mot vannkraftutbygging, blant annet i Alta, kjente seg igjen. I arbeidet med den nasjonale rammen for vindkraft skulle det også vurderes hvilke ikke-realiserte konsesjoner som burde videreføres. Utbyggeren på Frøya, TrønderEnergi som samarbeider med bl.a. Stadtwerke Mûnchen, var nær en tre-års frist som var gitt av kommunen for å realisere utbygging i landbruks- natur og friluftsområde (LNF-område). Kommunen var stilt i utsikt inntekter i størrelsesorden fire millioner kroner per år. Dette visste protestantene. De mente utsikten og naturen var mer verdt. Vindturbinene var alt bestilt og utbygger stilte med advokater og trusler om erstatningssøksmål. Og verre enda: Frøya skremmer utenlandske investorer. Også i Flatanger er de protester mot utbyggingsplanene der.
Vindkraft er allerede etablert som betydelig fornybar kraftkilde i Norge. Ved utgangen av 2018 hadde vi 610 operative vindturbiner fordelt på 35 forskjellige vindkraftverk som i et normalår leverer 5 TWh. Øst-Agder, Telemark, Buskerud og Oppland er fylker uten slike vindkraftinstallasjoner ellers er alle fylker berørt. Inngrepene ved bygging av parker for vindkraft er beregnet til 2,5 dekar per MW. Veier for å komme til vindturbinene står for 80% av arealbruken. Og vindmøllene «vokser». Rundt århundreskifte raget en typisk vindmølle 75 meter over bakken og leverte en effekt på 0,75 MW. I løpet av de neste årene vil vi kunne se vindmøller som strekker seg 250 meter over bakken og leverer 2,5 MW. På Frøya skal det bygges 14 vindmøller «som har vokst» fra 135 til 180 meter under planarbeidet. Høyeste fjellknaus på Frøya rager 76 meter over havet.
I 1979 hindret demonstranter i lenker anleggsmaskinene i å komme frem til anleggsområdet i Alta. I 1981 ble 600 politifolk satt inn for å fjerne demonstranter som igjen forsøkte å hindre utbygging av Altavassdraget. Naturinngrepene som følger med vindkraftparker er annerledes, men oppfattes av mange som omfattende irreversible inngrep. At NVEs ramme prioriterer bruk av uberørt natur fremfor hytte- og turistområder er forståelig for noen, men ubegripelig for andre. Tidligere ambassadør Mette Kongshem oppsummerte sitt inntrykk fra folkemøte i Lillestrøm om utbygging av området Nordre Hedmark med: «Nordmenn flest er mer opptatt av å bevare det som er igjen av urørt natur og biologisk mangfold i landet vårt. Urørt natur er Norges rikdom». Samtidig sparket hun i retning av Zero og Bellona som hilser utbygging velkommen. Olav Bakken Jensen skriver om vindkraftas spøkelse som går gjennom landet og utfordrer naturfølelsen og mulighetene for gjenkjenning som i diktet og sangen «No ser eg atter slike fjell og dalar». Vurdering av slike naturverdier og naturmangfold bør også være sentrale temaer når man samles om klimautfordringer, vindkraft og etisk refleksjon.
Professor i økonomi ved UiO, Bård Harstad, ser negative eksternaliteter, uheldige og utilsiktede bivirkninger som markedsaktørene ikke tar hensyn til. Vi mangler avgifter som reflekterer verdien av tapt natur og at inngrepene er irreversible. Og videre mangler en ordning for grunnrentebeskatning av selskapene som bygger ut vindkraftparkene. Dette har vi ikke i dag. Tvert imot mottar utbyggerne subsidier i form av gunstige avskrivningsregler, oppgradert kraftnett og grønne sertifikater. Faren er stor for overetablering, at vi bygger ut mer vindkraft enn vi bør, med slike ordninger. Forskere fra NTNU viser til at ødeleggelse av landområder kan gi store klimagassutslipp. De hevder at NVE ikke har vurdert konsekvenser av inngrep i myr og våtmarker som inneholder mye karbon og at slike områder finnes i de områdene som er pekt ut som egnet. Dette øker risikoen for at nye utbygginger også «blir klimamessige bomskudd».
«Opprusting og utvidelse av norske vannkraftverk kan gi like mye strøm som all planlagte vindkraft på land – og med minimale naturinngrep», hevder professor Leif Lia ved NTNU i et innlegg i Dagens Næringsliv. Erik Fleischer skriver i samme avis om det samme, men viser dessuten til at effektivisering av boligoppvarming og klimaendringer som gir høyere temperatur og mer nedbør også vil bidra. Konklusjonen er at «vi får mer enn nok strøm selv uten ny vindkraft».
Tidligere seniorforsker, forskningssjef og instituttsjef ved NIBR skrev i Dagsavisen 6. mars i år et debattinnlegg der han hevder at problemet ikke er «at det ikkje vert gjort noko for å «redde klimaet», men at «problemet er at det som vert gjort ikkje verkar». Debattinnlegget hadde tittelen: «Handlingslammelse midt i alvoret». Her slår han fast at det skjer klimaendringer og at disse er menneskeskapte. Bare små mindretall i befolkningen hevder det motsatte. Samtidig peker han på hvor utfordrende det er å finne og bli enig om hva man skal gjøre med utfordringene man står overfor. Han konkludere med at klimaproblemet er det som i «planleggingsvitskapen vert kalla eit «vondarta problem».
Vindkraft som løsning på klimakrisen kan slik debatten her er referert fremstå som noe man gjør som «ikkje verkar». Så lenge økonomene ikke har organisert kontroll med alle ønskede og uønskede eksternaliteter slik at markedsaktørene opptrer rasjonelt er vi nødt til finne de gode virksomme tiltakene på andre måter. Ondartede problemer, wicked problems, har sammensatte opprinnelser og ingen enkle løsninger. De inneholder etiske dilemmaer og utfordringer. De må løses med nye tanker både når det gjelder tilnærminger (tverrfaglige), problemforståelse (flere årsaker og årsakssammenhenger på tvers av disse) og langs flere tidsakser. Vi må tenke utenfor de boksene vi normalt plasseres oss i. Klimautfordringer, vindkraft og etikk hører sammen i refleksjon rundt en vindkraftetikk.
Denne posten er ment som en invitasjon til etisk refleksjon rundt klimautfordringer og utbygging av landbasert vindkraft i Norge i konflikt med naturverdier. Finn mer innhold innen etisk refleksjon,, for eksempel om føre-var-prinsippet, etisk refleksjon og dilemmaer, om bompenger, eller om katastrofer og etisk refleksjon.
